Til hovedinnhold

Gode råd til samtalen

Samtaler med barn om sensitive temaer krever bevissthet om kommunikasjon og holdninger som hjelper oss til å oppnå kontakt og vinne barnets tillit. Det gir barnet mulighet til å åpne seg og fortelle om det som er vanskelig.

Det er viktig å balansere ditt behov for informasjon med barnets behov for medvirkning og trygghet. Tenk gjennom denne balansen når du øver deg på rådene nedenfor. I filmen ser du eksempler på hvordan voksne kan gjøre dette i samtale med barn.

Filmen viser både en avdelingsleder i barnehage og lærer og helsesykepleier på skole i samtale med barn. En fagperson gir nyttige tips underveis i samtalene, og konkrete eksempler fra snakkesimulatoren blir vist.

Gode råd når du skal snakke med barn og unge om vanskelige temaer:

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare i fortellende form. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter, i stedet for «ja» eller «nei». To former for åpne spørsmål er oppfordrende eller beskrivende form. Øv gjerne på forslagene under, tilpass dem til din egen form.

Eksempler på oppfordrende form:

Barnet: «Jeg lå i senga mi i går kveld og hørte mamma og pappa krangle.»
Voksen: «Du forteller at du hørte mamma og pappa krangle i går kveld. Fortell mer om hva som skjer når mamma og pappa krangler.»
«Fortell meg om det med dine egne ord – det er jo du som vet best hva som skjer.»
«Beskriv (…) så godt du kan.»
«Tenk tilbake som om du er der… Fortell slik at jeg kan se det for meg.»

Ikke spør «kan du fortelle?» eller «vil du fortelle litt?».

Eksempler på beskrivende form:

Barnet: «Jeg hørte mamma gråte og at pappa var veldig sint og jeg ble veldig redd.»
Voksen: «Hvordan høres det ut når pappa er sint?»
«Hva gjør du når pappa er sint?»
«Hvordan er det å være deg da?»
«Hvordan kjenner du at du blir redd?»

Å gjenta det barnet forteller viser at du lytter og er interessert i det barnet sier. Det kan også gjøre at barnet vil fortelle mer, og får anledning til å korrigere hvis du har misforstått noe. Det er viktig at du gjentar det barnet sier med barnets egne ord. Da anerkjenner du barnets språk, noe som igjen skaper tillit mellom dere.

Det er fint å bekrefte det barnet sier med små nikk og bekreftende ord som «akkurat, ja» og «m-m…».

Dette viser at du følger med og er aktivt til stede i barnets fortelling.

 

Oppsummering underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte.

Her er det viktig å gi barnet tillatelse til å korrigere deg om du sier noe som er feil, og takke barnet når det gjør det ved å rose at det er viktig at hen sier ifra.

Å lytte mer enn du snakker hjelper deg å være synkron med barnet i samtalen, og bidrar til å være til stede i øyeblikket. Ved å stille for mange og eller for lange spørsmål blir du fort i utakt med barnet.

Når spørsmålene blir for lange og gjerne har flere spørsmål i ett, blir det uklart for barnet hva det skal svare på. Barnet kan lett komme til å gi ja/nei-svar, svare på det siste du spurte om eller si «jeg vet ikke». Dialogen og barnets frie fortelling svekkes, og samtalen får mer preg av avhør.

Når det blir stille, har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten blir ubehagelig. Etter en pause kan du for eksempel å si: «Jeg legger merke til at du ble stille. Det ser ut som du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker på?»

Ved å tåle pauser viser du barnet at du har god tid, at du venter på barnet og indirekte at du skjønner at barnet leter etter ordene og at det kan ta tid.

Noen ganger er det du som voksen som trenger pausen, da kan det være fint å metakommunisere dette ved å si: «Nå kjenner jeg at jeg må tenke meg litt om.» Det gir barnet trygghet til å gjøre det samme – noe som igjen styrker relasjonen mellom dere.

Mange barn som lever med belastninger de ikke forteller andre om, kan føle seg ensomme og tro at de er alene om å oppleve slike ting. Det kan være viktig for barnet at du tydelig sier at du har hørt det barnet forteller ved å gjenta eller oppsummere. Det kan hjelpe barnet å høre at du har truffet andre barn som har opplevd noe av det samme eller følt det på samme måte.

 

Skam er en av våre grunnleggende følelser, og i passe mengder er den en veiviser for hvordan vi skal omgås andre. Men når skam fører til at man ikke forteller om vold, seksuelle overgrep eller andre belastninger, er den negativ for barnets psykiske helse.

Voksne kan bidra til å redusere skam og skyld ved å formidle at barnet har gjort det beste ut av situasjonen, og at det ikke er hens skyld.

Dersom barnet har opplevd overgrep fra voksne, kan du for eksempel si: «Det er ingen voksne som har lov til å gjøre det du har fortalt om» (gjenta ordene barnet har brukt).

Barnet trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd, og at det er viktig at barnet kom til deg og snakket om dette.

Du kan ikke love barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si ifra til andre voksne for at ting kan endres. Fortell at vi vil hjelpe, og snakk med barnet om hvordan de skal inkluderes videre.

Barn som har kommet med utsagn som bekymrer deg, kan av og til si at de ikke husker eller ikke vil snakke om det du tar opp. Da kan du si at du vet at barn ofte ikke kan fortelle fordi de er redde for hva som skjer når de forteller.

Du kan si: «Jeg lurer på om det kanskje er slik for deg? Er det noe du ikke kan si fordi du er redd for hva som skjer om du forteller?». Hvis barnet da forteller og bekrefter sitt tidligere utsagn, er det viktig å rose det for å være modig som har fortalt. Du kan også si at du setter pris på at barnet hadde tillit til å si det til deg. Les mer i artikkelen «Hva hindrer barn og unge i å fortelle?»

Det er viktig å huske at barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle mer enn det har gjort, og det må respekteres. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite, og når vi skal vite det.

Selv om du kjenner sterkt på at barnet har informasjon som det må få fortalt, må ikke barnet bli presset. Kanskje kan barnet komme tilbake til deg senere fordi du har vist at du bryr deg om barnet på en god og respektfull måte.

Gjør en vurdering på om du vet nok til å gjøre noen tiltak. Det kan for eksempel være å snakke med en samarbeidspartner eller kollega. Husk at det er ditt ansvar å inviterer barnet til å snakke mer med deg senere.

Øv deg på samtaleferdigheter med:

Les mer:

Den dialogiske barnesamtalen (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress)