Mange barn og ungdom mangler et språk for vonde opplevelser de har med seg. Derfor kommer følelsene ofte til uttrykk som atferd vi reagerer på, og når vi spør kan vi bli møtt med sinne, avvisning, fornektelse eller taushet. Da blir det viktig å minne seg selv på å se bak atferden.
Språket tar tid å finne, men du som voksen kan dele med barnet/ungdommen hva du vet om normale reaksjoner hos andre som har opplevd vanskelige ting. Ha en god porsjon tålmodighet med deg, øv deg på å snakke om disse temaene høyt gjennom snakkesimulatoren vår, slik at du øker din egen trygghet.
I filmen kan du se voksne og barns reaksjoner når vanskelige temaer kommer opp.
Filmen viser en avdelingsleder i barnehage, en lærer og helsesykepleier på skole i samtale med barn. En fagperson gir nyttige tips underveis i samtalene, og konkrete eksempler fra snakkesimulatoren blir vist.
Hvorfor forteller ikke barn?
Forskning og erfaring viser at det er mange grunner til at barn holder på hemmeligheter om vold og overgrep. Noen grunner kan være:
- skam og følelse av skyld
- tabuer og frykt for konsekvenser
- redsel for hva som vil skje med dem selv, foreldre, søsken eller andre
- direkte trusler
- manglende tillit til voksne
- redsel for den voksnes reaksjon
- mangel på ord og begreper om det som har skjedd
Zara virker stille og ukonsentrert, og helsesykepleier bestemmer seg for å ta en samtale med henne.
Noe av det som kan hindre barn og ungdom i å fortelle, er tanker som «ingen vil tro meg», «alle har det sånn» eller «det må være noe galt med meg». Barn og ungdom kan også mangle kunnskap om hva som er ulovlig at voksne gjør mot barn. I de tilfellene hvor handlingen blir begått av en jevnaldrende eller en person under 18 år, så er det ofte flere faktorer som kan spille inn: Det kan blant annet bagatelliseres som at det er barn som utforsker. Det kan være vanskelig å plassere skyld og ansvar når alder er tilnærmet lik. Det startet med nysgjerrighet, men grenser ble ikke lyttet til, eller det er hendelser med alkohol med i bildet.
Hva kan du som voksen gjøre?
Barn og unge trenger voksne som tar magefølelsen på alvor. Hvis du har en uro for et barn, skal du utforske den, gjerne ved å spørre barnet. Det kan hjelpe et barn som går og bærer på noe alene til å dele.
Det kan være vanskelig for barnet å fortelle første gang det blir spurt. Derfor er det ofte ikke nok å spørre én gang. Hvis du fortsetter å være urolig for barnet, må du spørre igjen.
Husk at: selv om du ikke får noen svar, gjør du ingen skade i å spørre. Snarere tvert om viser du deg som en trygg voksen som ønsker å være der. Dette er en viktig erfaring for barnet/ungdommen å ta med seg videre i livet. «Jeg husker det var en voksen som spurte meg, men jeg var bare ikke klar for å si noe om det ennå, jeg turte ikke.»
Fordi mange utsatte barn er redde for hva som kan skje hvis de forteller, er det viktig at du er trygg og tydelig på hva som skjer med informasjonen du får, og hva du vil gjøre med den. Ikke lov noe du ikke med sikkerhet vet at du kan holde.
Signaliser at du tåler det barnet eller ungdommen deler med deg. Husk at du kan dele med din leder eller kolleger, slik at du ikke står alene i det.
Øv deg i samtale med:
Les mer:
I NKVTS’ Voldsveileder kan du lese mer om hvordan snakke med barn om vold og seksuelle overgrep.