Det er normalt at vi kan kjenne på egne reaksjoner i samtaler med barn som har det vanskelig. Ofte kan vi voksne kjenne på sterke følelser som avmakt, urettferdighet, sinne, avsky eller medlidenhet. Er dette noe vi bør skjule for barnet?
Barn tåler følelser
At den voksne blir beveget, er ikke negativt. Det å være profesjonell betyr ikke at man ikke skal vise egne følelser. Steinansikt er ikke et ideal. Det oppleves støttende og bekreftende for barnet/ungdommen at den voksne viser følelser, og det kan være med på å gyldiggjøre at deres historie er noe som ikke skulle ha skjedd. Det betyr at den voksne bryr seg. Dersom det kommer tårer hos den voksne, så er det helt i orden.
Vi kan også bli stressa når vi opplever at barnet ikke forteller, og kan ende opp med å «jage» barnet og overlesse det med spørsmål. I filmen under ser du eksempler på voksne som blir stressa, berørt, irritert og satt ut – og hvordan de henter seg inn igjen.
Her ser du flere fagpersoner som snakker med barn og ungdom. Filmen viser ulike reaksjoner både hos barn og voksne på å nærme seg et vanskelig tema.
Å vise følelser er ikke det samme som å bryte sammen
Voksne kan vise følelser og reaksjoner, men må vise at de tar ansvar for sine egne følelser. Det viser du ved å si for eksempel: «Jeg gråter litt når jeg hører det du sier, men jeg trenger ikke trøst. Jeg setter stor pris på at du forteller dette til meg».
Det skal ikke være slik at barnet må trøste den voksne når det har kommet med sin historie. Da vil barnet angre på at det har fortalt – og kan tenke at den voksne ikke tåler historien. Barn forteller ikke mer enn de tror voksne tåler å høre.
