Samtaleverktøy

I arbeidet ditt kan du ha ulike former for samtaler med barn og ungdom. Det kan være spontane samtaler om her-og-nå aktivitet eller mer planlagte samtaler om et tema. Her har vi samlet noen råd om å snakke med barn og ungdom om vanskelige temaer.


1. Åpne/lukkede spørsmål

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare i fortellende form. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter. Bruk gjerne oppfordrende eller beskrivende form:

Oppfordrende form:

Barnet: «Jeg lå i senga mi i går kveld og hørte mamma og pappa krangle.»
Voksen: «Du forteller at du hørte mamma og pappa krangle i går kveld. Fortell mer om hva som skjer når mamma og pappa krangler.»

Ikke spør «kan du fortelle» – eller «vil du fortelle litt»? Bruk oppfordrende (bydende/befalende) form.

Alternativer:

Slike formuleringer anerkjenner barnet som informant, og at barnets ord er mer enn gode nok.

Videre viser det at du er interessert og tåler å få vite hva som skjer.

Beskrivende form:

Barnet: «Jeg hørte mamma gråte og at pappa var veldig sint og jeg ble veldig redd.»
Voksen: «Fortell hvordan det høres ut når pappa er sint.»

Alternativer:

Slike formuleringer fører ofte til at barnet beskriver hva som skjer, altså handlingene, og begynner å fortelle om sin egen opplevelse og hvilke følelser som er knyttet til hendelsen.

2. Gjentakelse

Å gjenta det barnet forteller viser at du lytter og er interessert i det barnet sier, erfaring viser også at det ansporer barnet til å fortelle mer og noen ganger korrigere den voksne hvis du har misoppfattet. Her er det viktig at du gjentar det barnet sier med barnets egne ord – slik anerkjenner du barnets språk noe som igjen skaper tillit mellom dere.

3. Bekreftelse

I tillegg til det barnet forteller er det fint å bekrefte det barnet sier med små nikk og bekreftende ord som «akkurat ja» og «m-m…».

Dette viser at du følger med og er aktivt til stede i barnets fortelling. Det hjelper også deg til å være bevisst hvor viktig det er å lytte på ordentlig og være der med hele deg her og nå.


4. Oppsummering underveis

Oppsummering underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte.

Her er det viktig å gi barnet tillatelse til å korrigere deg om du sier noe som er feil, og takke barnet når det gjør det ved å rose at det er viktig at hun/han sier ifra.


5. Lytt mer enn du snakker / unngå for mange spørsmål

Å lytte mer enn du snakker hjelper deg å være synkron med barnet i samtalen, og bidrar til å være til stede i øyeblikket. Ved å stille for mange og eller for lange spørsmål blir en fort i utakt med barnet.

Når spørsmålene blir for lange og gjerne da har flere spørsmål i ett, blir det uklart for barnet hva det skal svare på. Barnet vil da lett vil komme til å gi ja/nei-svar – svare på det siste du spurte om eller si «jeg vet ikke». Dialogen og barnets frie fortelling svekkes, og samtalen får mer preg av avhør.


6. Tåle pause

Når det blir stille har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten blir ubehagelig. Husk at pauser kan brukes til for eksempel å si: «Nå ble det stille her, det ser ut som du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker på?»

Ved å tåle pauser viser du barnet at du har god tid, at du venter på barnet og indirekte at du skjønner at barnet leter etter ordene – at det kan være vanskelig.

Noen ganger er det du som voksen som trenger pausen, da kan det være fint å meta-kommunisere dette ved å si: «Nå kjenner jeg at jeg må tenke meg litt om». Det gir barnet trygghet til å gjøre det samme – noe som igjen styrker relasjonen mellom dere.


7. Tilstedeværelse

Du skal samtidig være bevisst på et barn som forteller deg om alvorlige hendelser må møtes med nærhet, innlevelse og genuin interesse. Det viktigste er at du er deg selv helt på ordentlig i møte med barnet.

Gode kommunikasjonsferdigheter er noe som kan trygger den voksne til å kunne være helt seg selv i møte med barnet.


8. Gyldiggjøring

Når barnet forteller deg om vold og overgrep i hjemmet og du viser at du kan ta imot barnets historie, bidrar du til å gyldiggjøre barnets erfaringer.  Barnet føler seg sett og forstått av en voksen som barnet da får mer tillit til.

Mange barn som lever med vold føler seg ensomme, og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting. Du kan si til barnet  at hun/han ikke er alene om slike opplevelser og at du kjenner andre barn som har opplevd det samme og at ingen barn skal ha det slik.

Det er også viktig å fortelle barnet hva som kommer til å skje i nærmeste framtid, hvem du kommer til å snakke med og hvorfor.


9. Skyld og skam

Barnet kan kjenne skyld for det som har skjedd og skamme seg over både sin deltakelse og det som skjer. Barnet kan bruke ord som at det er flaut, og de har ikke satt ord på eller integrert følelsen. Noen ganger gir fortrengte følelser kroppslig smerte, derfor er det viktig å finne følelsen og gi den navn. Følelsene blir lettere å leve med og forholde seg til når de får navn og blir forstått.

Ulike følelser er ofte hektet på hendelser, og gjennom å få tak i følelsene og hva de vil si, kan vi integrere det som er skamfullt eller smerter på en eller annen måte og knyttet til hendelsen. Skamfulle eller uakseptable følelser dekker vi ofte over med andre, mer akseptable følelser.

I ytterste konsekvens kan skam, skyld og usikkerhet dekkes av glede, det er det vi ofte kaller for å «please», å blidgjøre andre. Noen ganger fører dette til at en tilintetgjør seg selv eller tar på seg hele ansvaret. Barnet utsletter følelser og viser akseptabel adferd, som sinne og tristhet.

Fortell da hva som er den voksnes ansvar, og du kan si: «Det er ingen voksne som har lov til å gjøre det du har fortalt om» (gjenta ordene barnet har brukt). Det er viktig å formidle at barnet har gjort det beste ut av situasjonen, og at de ikke er hennes/hans skyld.


10. Vonde hemmeligheter

Barnet trenger å få tydelig beskjed om at det lov å snakke om det vanskelige som har skjedd, og at det er viktig at hun/han kom til deg og snakket om dette. Du kan ikke love barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si ifra til andre voksne for at ting kan endres. Fortell at vi vil hjelpe, og at vi i Norge har en lov sier at vi skal hjelpe.


11. Barn som ikke vil fortelle

Noen barn som har kommet med utsagn som bekymrer deg, kan i en samtale si at de ikke husker eller ikke vil snakke om det. Da kan du si at du vet at barn ofte ikke kan fortelle fordi de er redde for hva som skjer når de forteller. 

Du kan si: «Jeg lurer på om det kanskje er slik for deg? Er det noe du ikke kan si fordi du er redd for hva som skjer om du forteller?». Hvis barnet da forteller og bekrefter sitt tidligere utsagn, er det viktig å rose ham/henne for å være modig som har fortalt. Du kan også si at du setter pris på at hun/han hadde tillit til å si det til deg.


12. Unngå press

Det er også viktig å huske at barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle mer enn det har gjort, og det må respekteres. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite, og når vi skal vite det.

Selv om du kjenner sterkt på at barnet har informasjon som hun/han må få fortalt, må ikke barnet bli presset. Kanskje kan barnet komme tilbake til deg senere fordi du har vist at du bryr deg om ham/henne på en god og respektfull måte.

Det er viktig at du her likevel gjør en vurdering på om du vet nok til å finne en god vei å gå, og at du aktivt inviterer barnet til å snakke mer med deg senere. 


Andre ressurser:

Tilbakemeldinger i SnakkeSIM

Når du simulerer samtaler i SnakkeSIM, får du disse tilbakemeldingene underveis. Hva betyr de?

#Trygger

Du bekrefter, anerkjenner og gjør at barnet i samtalen stoler på at du er en voksen som bryr seg.

#Åpner

Du stiller åpne spørsmål (som en ikke kan svare ja eller nei på), og er nysgjerrig og anerkjennende til barnets fortelling.

#Gjentar

Du gjentar det barnet har sagt for å vise at du hører etter, og forsikrer deg om at du har forstått.

#Ansvar

Du som voksen tar ansvar for at samtalen går som den skal og at barnets rettigheter ivaretas.

#Unnviker

Du unngår å snakke om det barnet trenger å snakke om.

#Skremmer

Du går for hardt på barnet i din iver etter å avklare din egen uro.

#Lukker

Du fokuserer mer på dine egne reaksjoner eller antakelser enn barnets, og stiller lukkende spørsmål.

#Ledende

Du inviterer til et bestemt svar. Det gjør svaret du får upålitelig og lite hjelpsomt til å avklare noe.

#Presser

Du legger for mye press på barnet for å få tak i informasjon. Du «jager» barnet etter svar.

Samtaler med barnets foresatte

Samtaler med barnets foresatte er en viktig del av samarbeidet mellom barnehage/skole og hjemmet. Noen ganger kan du få en bekymring om et barn som er nødvendig å ta opp med barnets foresatte. Hvordan gå frem i en slik samtale?

Det kan være mange grunner til at du som barnehagelærer eller lærer kan bli bekymret for et barn. En samtale med barnets foresatte kan være nødvendig for en bedre forståelse for hvordan barnet har det, både hjemme og på skolen eller i barnehagen.

Noen ganger kan den nødvendige samtalen med barnets foresatte oppleves utfordrende å gjennomføre. Det kan være temaet i samtalen, foresattes reaksjoner eller familiens situasjon som kan være utfordrende å ta opp og snakke om.

Hvordan forberede deg på en samtale med barnets foresatte?  

Å være forberedt før samtalen kan bidra til at du som barnehagelærer eller lærer er tryggere i gjennomførelsen. Bruk gjerne simuleringen for å øve deg på samtaler som en del av forberedelsen, her kan du for eksempel prøve simuleringen med Lucas, 12 år eller Lilly, 5 år. 

Forberedelse:

Hvis samtalen oppleves utfordrende å skulle gjennomføre, kan det å snakke med en kollega om det som er vanskelig gi økt trygghet. Snakk om det du synes er utfordrende og hvordan du kan gjennomføre samtalen på best mulig måte.

Ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep 

Ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep skal foresatte ikke innkalles til samtale. Kontakt da barnevernet, politi eller Statens barnehus for råd og veiledning i saker som omhandler dette. Rådfør deg med barnevernet, politi eller barnehuset før man vurderer å snakke med barnets foresatte. Barn som opplever dette hjemme kan i verste fall få beskjed eller bli truet om å ikke fortelle om det de har opplevd.  

Enkelte ganger kan foresatte ta opp med ansatte i barnehagen eller skolen at de ansatte mistenker at deres barn har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold. Det viktigste da er å ikke virke overasket eller usikker. Behold roen og fortsett samtalen med å stille åpne spørsmål tilbake.

Foresatte kan også sitte på bekymringer om at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep og vold i barnehagen eller skolen, av ansatte eller andre barn. Ta foresattes bekymringer på alvor, behold roen og still åpne spørsmål tilbake. 

Fokus i samtalen 

Husk å alltid fokusere på barnet i samtalen og at du ønsker en god relasjon med foresatte. Du som barnehagelærer eller lærer har denne samtalen på vegne av barnet. Vis og uttrykk direkte at du ønsker det beste for barnet.

Foresatte kan være uenige med hverandre, andre foresatte, barn, deg som barnehagelærer/lærer eller barnet. Fokuser på styrker, løsninger og forståelse. Ikke snakk om andre barn eller foresatte.   

Samtaler om det private 

Mange ganger kan det være utfordrende å snakke om livet i familien fordi det oppleves privat. Samtidig kan det være nødvendig og nyttig å vite noe om hvordan barnet har det hjemme. Det kan for eksempel være foresatte som flytter fra hverandre, uenigheter, krangling, ny samboer, sykdom i familien, foresatte som har mistet arbeid, foreldre som arbeider mye, o.l. Det kan være mange ting som kan påvirke et barn og som voksne ikke tenker så mye over.

Voksne kan tenke at barna ikke får med seg mye av det som opptar voksenlivet. Men barn observerer og får ofte med seg mer enn det voksne tenker over. Barn kan ta innover seg de voksnes bekymringer, noe som påvirker barna i hverdagen. En samtale med foresatte om hjemmesituasjonen kan noen ganger gi en forklaring på dine bekymringer rundt et barn.  

Foresatte som blir sinte eller lei seg 

Noen ganger kan foresatte reagere med å bli lei seg eller sinte, noe som kan oppleves ubehagelig eller uvant. Da kan det være lurt å beholde roen og ta ned tempoet i samtalen.

Tenk over hvordan du på best mulig måte kan møte den foresatte som enten er lei seg eller sint. Fokuser på barnet, og hvorfor dere har denne samtalen.  

Familier i konflikt eller som trenger støtte 

Under en samtale med foresatte kan det komme frem at familien er i en konflikt, enten ved skilsmisse, andre uenigheter eller at de trenger støtte og hjelp.

Oppdater deg på hvilke hjelpetilbud som finnes for familier, slik at du kan gi råd om hvor de kan søke støtte og hjelp. Både familievernet og barnevernet har ulike tilbud for familier.  

Når du som barnehagelærer eller lærer blir usikker 

Uansett om du som barnehagelærer eller lærer har forberedt deg på samtalen, kan man noen ganger kjenne på usikkerhet. Om det er noe du ikke er helt sikker på, gi deg selv rom til å finne ut av det. Be gjerne om tid for å finne ut av det som du er usikker på.

Om det er andre hendelser i samtalen som får deg til å kjenne på usikkerhet, prøv å beholde roen, still åpne spørsmål og finn en forståelse for situasjonen som gjør deg usikker.

Samtaleforberedelse

Når vi blir bekymret for et barn, er det ofte ikke barnet som har kommet til oss og fortalt, men en sammenheng av ulike observasjoner vi har gjort over tid. Bruk tid på å forberede deg til å ha en samtale med barnet.

Her finner du forslag til hvordan du kan forberede deg, gjennomføre samtalen og hva som er viktig å huske på i etterkant.

Målsetting for samtalen:

Hva er det som har ført til min bekymring for dette barnet? Sett av tid til å skrive det ned. Hør med andre kollegaer om det er noe som bekymrer dem i deres kontakt med barnet og familien. Legg så mange brikker som mulig i «bekymringspuslespillet».

Hva er det jeg trenger å vite mer om og utforske i samtale med barnet? Spesifiser temaet som du vil utforske, og som er viktig for å kunne gjøre en vurdering av din bekymring.

Hvordan kan jeg på en god måte introdusere det jeg vil snakke med barnet om? En forståelig og hensiktsmessig måte for barnet kan være å vise til det barnet har sagt, det du har observert, sett og hørt. Ikke spør om barnet husker ting det har sagt, referer bare til det barnet har sagt.

Vurder så godt du kan om bekymringen er så alvorlig at du i forkant av samtalen med barnet skal kontakte barneverntjenesten for å søke råd, og om de skal være i beredskap.

Følelsesmessig forberedelse:

Erfaring viser at vi ofte tillegger barnet uttrykk/egenskaper som gjør at vi ikke lykkes i samtalen. «Han er jo så stille, derfor ble det ikke som jeg hadde tenkt», eller: «Hun er så urolig og klarer ikke sitte stille, så en samtale med henne er jo nesten umulig.»

Når vi forbereder oss mentalt er det viktig å rette fokus mot oss selv – «hvordan er jeg i møte med et stille barn?» – «hvordan blir min kommunikasjon med et barn som er urolig?». Først da er vi i stand til å forberede oss på det vi skal, og ta ansvar for at det er en selv som må legge til rette for at akkurat dette barnet skal få den beste muligheten til å fortelle.

Tenk gjennom hvordan det er for deg å snakke om og utforske temaet vold og overgrep. Om du reagerer følelsesmessig i samtalen, er det fint om du setter ord på det overfor barnet. Samtidig er det viktig å vise at du tåler å ta imot det barnet har å si, slik at dine reaksjoner ikke fører til at barnet tar ansvar og beskytter deg i samtalen.

Det kan være fint å øve seg i forkant sammen med en kollega, eventuelt bruke Snakke-simuleringen sammen. Vær her så konkret som mulig i dine formuleringer slik at du får kjenne på hva det gjør med deg. Be din kollega gi tilbakemelding på hvordan din kommunikasjon er. Blir du utydelig eller stiller du lukkede, ledende eller for mange spørsmål?

Praktisk:

I noen tilfeller kan en sammen med leder eller kollega vurdere om det er andre som skal gjennomføre samtalen. I slike tilfeller må forberedelsen til samtalen være sammen med den som kjenner bekymringen og barnet best.

Det er viktig å sitte så uforstyrret som mulig når en skal gjennomføre samtalen. Om det er mulig, er det fint om rommet ligger litt skjermet og at det ikke har for mange elementer som kan «stjele» barnets oppmerksomhet. Når samtalen dreier seg om bekymring om vold og overgrep, er det viktig at det er tid til å gjøre en risikovurdering sammen med leder i etterkant av samtalen, og ha tid til eventuelt å kontakte instanser som skal ivareta barnets sikkerhet.

Det kan være lurt å planlegge hva som kan være nyttig å ha med seg ut fra de behov barnet kan ha. Vil det være nyttig å ha med tegnesaker, først og fremst som et hjelpemiddel i samtalen? Tegnesaker, en bamse eller et teppe, kan også være godt for å trygge barnet. Ha det tilgjengelig og introduser det tidlig i samtalen, slik at barnet vet at det er greit å spørre om å få ta det fram.

Det kan være et fellesprosjekt å ta med noe å drikke inn i rommet, slik at man gjør noe sammen som kan lette oppstarten av samtalen.

Vurder om det vil være tryggende for barnet om du tar med en kollega. Om dere er flere enn en må det avtales i forkant hvem som leder samtalen og hvilken rolle den andre skal ha.

Det er viktig å sette av tid så fort som mulig etter samtalen for å dokumentere det som er kommet fram og på hvilken måte. Beskriv det du har sagt og hvordan og hva barnet så fortalte. Planlegg å ha samtalen på et tidspunkt som gir rom for etterarbeid.

Møte krysskulturelle barn

Er du redd for å virke fordomsfull i møte med barn med en annen kulturbakgrunn enn din egen? Selv om vi skal ha respekt for andres tradisjoner og vaner, kan vi ikke la kulturrelativisme gå foran barns behov for støtte ved vold eller overgrep.

Tegn og symptomer på at barn og unge lever med vold kan likne på tvers av kulturbakgrunn. Skadene og konsekvensene kan være like omfattende, og behovene tilsvarende. 

Krysskulturelle barn og unge utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt trenger sensitive voksne som er oppmerksomme på dilemmaene i skillet mellom vold og kultur.

RVTS Øst har laget Rettentil.no og blant annet denne filmen om æresrelatert vold, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse:

RVTS Sør har gode ressurser om sosial kontroll:
«Hvem vil du være?» Tre filmer og en veileder om sosial kontroll.

De viktige samtalene

Samtaler med barn man er bekymret for er noe annet enn vanlig hverdagsprat. Slike samtaler krever ofte mer mot og at man har øvd i forkant. Disse viktige samtalene er hele grunnlaget for Snakkemedbarn.no, hvor vi skal hjelpe deg å bli en trygg voksen som barnet kan ha tillit og fortelle til.

Det kan være lurt å forberede seg til slike samtaler, både praktisk: Hvor kan vi sitte uforstyrret, hvordan skal man starte samtalen? – men også følelsesmessig: Hvordan beholder jeg roen? Hva sier jeg dersom jeg reagerer følelsesmessig under samtalen? Les mer om hvordan du forbereder deg.

Andre ganger kan barn komme med spontane utsagn som gjør en bekymret, kanskje i en gruppe­setting eller i forbifarten. Da er det ekstra viktig å ha øvd på sensitive temaer, så man ikke blir vippet av pinnen selv om et bekymringsfullt utsagn kommer i en form eller på et tidspunkt man ikke forventet det.

Avdekkende samtaler med barn mangler

Barnevoldsutvalget (NOU 2017:12) har uttalt at det offentlige ikke avdekker vold og overgrep i like stor grad som ønskelig. De fant at samtaler med barn manglet eller hadde for lav kvalitet, og at det manglet forståelse for symptomer og atferdsuttrykk som bør tolkes som bekymringstegn. Oppsummert sier utvalget at mange kunne sett og gjort noe tidligere for å avdekke vold eller overgrep.

Barn og unge med overgrepserfaringer kan vise signaler på mange ulike måter. Det kan være seksualisert språk og atferd, aggressiv atferd eller passivitet og tilbaketrekning. Barn trenger voksne som tør å nøste i ledetrådene barn legger ut til personer de har tillit til. Les mer om hva vold gjør med barn.

Hva kan hindre oss i å snakke med barn?

For å overkomme hindre man har for å snakke med barn om sensitive temaer, kan første steg være å bli bevisst hindrene, hos barnet og i en selv.

Hindre hos den voksne:

Hindre hos barnet:

Barn trenger støtte fremfor korreksjon

Barn utsatt for – eller vitne til – vold i familien, vil ofte være konstant aktiverte og engstelige. De har lav tillit til andre, er på vakt for trusler og forventer skade. Når barn er konstant aktiverte og i en spenningstilstand, kan det være lett at de misforstår andres atferd som truende.

Et eksempel kan være en gutt som er aggressiv mot klassekamerater, dytter og slår andre. En lærer kan forsøke å irettesette og korrigere guttens atferd, uten hell. Etter hvert kommer det frem at gutten og hans mor har opplevd grov vold fra stefar. Da kan læreren forstå hvorfor gutten var så utagerende og voldsom mot medelever.

Se bak atferden

Hadde læreren sett på atferden som smerteuttrykk for traumene gutten opplevde på hjemmebane, ville det gjort noe med hvordan læreren kunne møtt ham. For eksempel kunne han sagt:

«Når barn blir så sinte som du ble nå, er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan er det å være deg?»

Det barnet trenger, er hjelp til å roe ned – ikke reaksjoner fra voksne som får angsten til å øke enda mer. Disse barna trenger at vi tenker stressreduksjon framfor atferdskorreksjon. Dersom barna forstår at vi ikke ser dem som «vanskelige barn», men barn som har det vanskelig, kan det bli lettere for dem å fortelle om hvordan de har det.

Hvorfor forteller ikke barna?

Det er mange grunner til at barn ikke forteller om det vonde de opplever – for eksempel skam og skyldfølelse, lojalitet til voldsutøver og at de frykter konsekvensene ved å fortelle.

Barn kan hinte til at noe har skjedd, eller så viser de vanskene uten å bruke ord. Som voksne er det vårt ansvar å prøve å forstå det som ligger bak barnas atferd. Tristhet, likegyldighet, ensomhet eller sinne oppstår ofte av en grunn. Hvis barnet ikke får mulighet til å fortelle trygt, kan følelsen av at ingen forstår eller hjelper forsterkes. Slik får vi heller ikke stoppet vold eller overgrep.

Over halvparten forteller ikke

Over halvparten av ungdom utsatt for fysisk vold i hjemmet har ikke fortalt noen om dette. Kun 1 av 5 ungdom utsatt for vold og overgrep har snakket med hjelpeapparatet om det de har opplevd. Nesten 1 av 6 ungdommer fortalte at de ikke har noen de kan snakke med dersom de har et vanskelig problem som gjør dem trist (tall fra UEVO-studien fra 2019).

I samme studie sier 1 av 4 ungdommer at de ikke hadde behov for å fortelle. Nesten 90% av disse hadde opplevd mindre alvorlige voldshendelser, som for eksempel lugging, klyping eller klaps. Enkelte svarte at de følte skyld og at det var deres egen feil, eller var redde for at barneverntjenesten skulle involveres.

Når det gjelder seksuelle overgrep, har studier vist at det kan ta gjennomsnittlig mer enn 17 år før utsatte forteller om det de har opplevd. De som ikke hadde fortalt om overgrepene, hadde gjennomsnittlig flere symptomer på angst, posttraumatisk stress og alvorlig depresjon enn de som hadde fortalt noen om det de hadde opplevd. Dersom man er utsatt for overgrep fra et familiemedlem eller andre i en nær relasjon, er det større sjanse for at man ikke forteller (les mer i Psykologtidsskriftet.no).

Derfor holder barn på hemmeligheter

Forskning og erfaring viser at det er mange grunner til at barn holder på hemmeligheter om vold og overgrep:

Det som kan hindre barn i å fortelle, er tanker som «ingen vil tro meg», «alle har det sånn» eller «det må være noe galt med meg». Barn kan også mangle kunnskap om hva som er ulovlig for en voksen å gjøre mot et barn.

Mange utsatte barn er redde for hva som kan skje hvis de forteller. Derfor er det viktig at du er trygg og tydelig på hva som skjer med informasjonen du får, og prosessen fremover. Som voksen kan du ta ansvar, men samtidig være opptatt av det barnet er bekymret for. Barn forteller ofte kun litt om gangen for å teste hva som skjer.

Hva kan voksne gjøre?

Barn og unge trenger vår hjelp til å dele sine hemmeligheter. Voksne må våge å spørre og snakke om det som er vanskelig. De må trygge barna slik at de forstår at du er en voksen som de kan fortelle til. Dette kan du gjøre ved å anerkjenne at barnet er modig når det våger å snakke om det vonde. Det kan også være nyttig å vise til andre barns reaksjoner og opplevelser:

«Når barn blir veldig sinte, er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan har du det inni deg nå?»

Voksne må også fortelle barn at det ikke er deres skyld hvis de er blitt utsatt for vold eller overgrep. Det kan være lurt å forberede barnet, så det er klar for å bli fratatt skyld. Det kan du gjøre ved å gjenta og bekrefte det barnet selv sier. Du kan for eksempel si:

«Jeg hører du sier det er din skyld – at hvis du hadde gjort som mamma sa, hadde hun ikke slått deg. Jeg forstår at du tenker sånn, men loven sier noe annet. Loven sier at det aldri er barnets skyld når voksne slår dem. Det vet voksne.»

Ved å gjenta det barnet sier viser du at du har hørt, og barnet blir mer mottakelig for det du sier om skyld, kan nyttiggjøre seg informasjonen og kanskje tenke og føle annerledes om skyld.

Voksne som skal hjelpe barn må sette av tid til å snakke og utforske og skape trygghet for akkurat dette barnet — det kan ta tid før barnet er trygg nok til å fortelle. Som voksne må vi vise at vi tåler å høre deres verste hemmeligheter og at vi er til å stole på. Vi må være forberedt på at det kan være en prosess for barnet, og at vi legger opp til å ha mange samtaler.

Siden mange utsatte barn er redde for hva som kan skje hvis de forteller, er det viktig at du er trygg og tydelig på hva som skjer med informasjonen du får, og prosessen fremover. Det er viktig at du tar ansvar som voksen, men samtidig er opptatt av det barnet er bekymret for, og er klar over at barn ofte forteller kun litt om gangen for å teste hva som skjer.