Hvordan ta Snakkemedbarn.no i bruk?

Å implementere Snakkemedbarn.no som et nytt verktøy på en arbeidsplass krever planlegging og motivasjon, men kan øke beredskapen mot vold og overgrep betraktelig.

Snakkemedbarn.no inneholder det du trenger for å øke beredskapen mot vold og overgrep på din arbeidsplass:

  1. Artikler og filmer som gir kunnskap og mulighet for refleksjon.
  2. Undervisningsopplegg til bruk på arbeidsplassen.
  3. Et øvingsverktøy som vedlikeholder kompetansen og viderefører den til nye ansatte.

Se hvordan ASAK barnehage i Lillestrøm kommune har implementert Snakkemedbarn.no:

Simuleringen gir en unik mulighet til å øve på ulike samtaler hvor en er bekymret for om et barn eller en ungdom er utsatt for vold eller overgrep. I læring av individuelle ferdigheter er øving sentralt, men for at en tjeneste skal utvikle sin kollektive praksis og det skal oppstå organisatorisk læring, må litt mer til.

Her kommer kunnskapen fra implementeringsforskningen til nytte. Den kan gi noen gode råd om hvordan en tjeneste eller organisasjon kan arbeide for å implementere kunnskapsbasert praksis.

Implementering

Kunnskap kan forsvinne raskt om vi bare får den presentert uten å få mulighet til å omsette den til egne sammenhenger. Det er sjelden tilstrekkelig å lytte til en forelesning om hvordan en skal snakke med barn for å bli trygg på å gjennomføre utfordrende samtaler. Å lære nye ferdigheter krever at en øver, aller helst sammen med andre.

Implementering betyr å jobbe systematisk og planmessig for å omsette kunnskap til praksis. For at den nye praksisen skal bli bærekraftig og vedvarende må en jobbe på flere områder samtidig. Dette arbeidet kan deles inn i noen trinn:

1. Definere læringsmål/målsetting

Målsettingen med Snakkemedbarn.no er at de ansatte og virksomheten:

2. Planlegging og organisering  

Når ledelsen har bestemt seg for å starte arbeidet, bør en tenke gjennom hvordan opplæring og implementeringsarbeid skal gjennomføres. Ledelsen må overfor personalet kunne svare tydelig på hvorfor en skal gjøre dette og hvilke mål en har for arbeidet.

For å ivareta det faglige og praktiske arbeidet bør det vurderes å etablere et lite implementeringsteam/ressursgruppe som arbeider etter et mandat fra ledelsen. Oppdraget kan være å planlegge og gjennomføre opplæringen, samt å komme med forslag til eventuelle nye rutiner og hvordan kompetansen kan vedlikeholdes i organisasjonen.

Personene i teamet bør ha faglig kunnskap på temaet vold i nære relasjoner, noe kunnskap i prosess- og implementeringsarbeid, og ha legitimitet hos personalet. Det bør opprettes en leder for gruppen.

Planleggingsarbeidet inkluderer å utvikle en tydelig implementeringsplan hvor en beskriver, mål, tiltak på kort og lang sikt, informasjon, tidsplaner og hvem som har ansvar for hva. Det må gå klart frem av planen hva det er som skal implementeres. Informasjon til foreldre gjennomføres etter virksomhetens vanlige prosedyrer. Implementeringsplanen forankres hos ledelsen, og ledelsens oppgave er blant annet å følge opp planen.  

3. Gjennomføring av opplæring

Opplæringen er et av de viktigste elementene av implementeringsjobben. Opplæringen bør gjennomføres slik at den gir mest mulig læringseffekt.  

For å styrke ferdighetene ytterligere kan en oppfordre ansatte til å trene i helt vanlige samtaler med barn uten at det nødvendigvis er knyttet til bekymringer for barnet.

4. Ledelse og vedlikehold  

Implementeringsprosesser trenger tålmodige og utholdende ledere som har en genuin interesse i å utvikle kompetansen i egen organisasjon. Generell god ledelse er ofte ikke tilstrekkelig i en implementeringsprosess. Lederne må ha et spesifikt blikk på selve implementeringsprosessen og følge opp planer, vise eierskap og gi mening til arbeidet, måle fremgang og ikke minst løse problemer som kan oppstå underveis i arbeidet.

Ansatte og ledere kommer og går i en organisasjon, og implementering handler også om å sikre at kunnskapen blir i organisasjonen selv om ansatte forsvinner. Dette betyr at lederne må utvikle et system for hvordan nyansatte skal få den samme kompetansen som sine nye kollegaer.

Alle enheter som jobber med barn og unge bør ha en beredskapsplan for avdekking og oppdagelse av vold og overgrep. Denne bør inneholde klare rutiner og ansvarsområder, og gjerne kontaktinfo til samarbeidspartnere og fremgangsmåter for eventuell varsling. Vedlikehold av en slik beredskapsplan bør inngå i barnehagen/skolen/organisasjonens årshjul av oppgaver som skal prioriteres.

Dersom kartleggingen viser at arbeidsplassen din trenger grunnleggende opplæring om vold og overgrep mot barn, anbefaler vi å starte med nettkurset «Vold og seksuelle overgrep mot barn«, som er utviklet av RVTS Nord i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet.

Hvem er jeg i møte med barn – og hvem vil jeg være?

Hvordan er det for meg å snakke med et barn jeg er bekymret for om kan være utsatt for overgrep? Egne verdier, holdninger og følelser påvirker kommunikasjonen.

Barn og unge kan fortelle om hvordan de har det og hva de opplever, hvis bare vi voksne som møter dem spør og er tilgjengelige. Når det handler om bekymringer om vold og overgrep, handler det ikke bare om å spørre og være tilgjengelig, men også om hvordan vi spør og møter dem.

Oppdrager versus oppdager

Det er naturlig for oss voksne å oppdra og forklare. Dette gjør vi i et ønske om at barn skal forstå mer og få grunnlag for å ta gode valg, samt å skåne dem mest mulig for vanskelige situasjoner og erfaringer.

Når vi ser et barn har det vanskelig, kompenserer vi gjerne for den følelsen ved å avlede – «det går nok bra, skal du se» – vi sier og gjør noe positivt med barnet for å «ta bort» den ubehagelige følelsen. Dette gjør vi både for å glede barnet, men også fordi det kan være utfordrende for oss å se et barn ha det vanskelig.

I samtaler med barn om sensitive temaer er det viktig at vi legger til side denne forklarer- og oppdragerrollen, og går inn i oppdager- og utforskerrollen. Rollen som oppdager og utforsker kan være utfordrende, spesielt når oppgaven er å finne mer ut av den bekymringen du har for et barn eller en ungdom.

Kompetanse består av tre elementer

Vi kan forstå kompetanse ut fra tre elementer: kunnskap, verdier og menneskelige ferdigheter. Kompetanse er det vi gjør i arbeidet vårt. Når vi skal finne ut «hvem jeg er i møte med barn og unge jeg er bekymret for», kan en måte å finne ut av det på være å reflektere over ens verdier og menneskelige ferdigheter. Hvordan kan jeg lene meg til dem for at kunnskapen skal være nyttig i møte med sårbare barn og unge?

En måte å få til dette er å ha fokus på og bli seg bevisst hvilke verdier som er viktige for deg, og hvordan du kan bruke dine menneskelige ferdigheter for å utvise verdiene dine i møte med barn og unge.

Dette er en prosess en ikke alltid kan tenke seg til, men man må gjennomføre handlingen –  snakke med barnet eller ungdommen om den bekymringen du har. Først da vil du oppdage hvordan det er for deg og hvordan du blir, og om følelsene du har påvirker kommunikasjonen din. Du vil kunne oppdage hva det er som utfordrer deg og når du er på ditt beste.

Barnet som årsak fremfor en selv

Vi har en tendens til å legge til grunn barnets egenskaper og uttrykk som årsak til at vi ikke lykkes med disse viktige samtalene – at de er så stille eller urolige at det nesten er umulig å komme i dialog.

Det er ofte mer fruktbart å spørre seg hva det er ved en selv som gjør at dette blir vanskelig, og hva man selv trenger for at møtet med barnet skal gi de beste muligheter for at barnet kan fortelle sine opplevelser? Hva er det som skjer og hvordan er det for dem?

Et nyttig verdigrep her kan være å tenke om barnet at det ikke er vanskelig, men at det kan ha det vanskelig, og at en trygg og varm voksen kan gjøre en stor forskjell.

En start på dette arbeidet kan være å skille verdier, kunnskap og menneskelige ferdigheter fra hverandre og stille seg selv spørsmålene:

Verdier og holdninger – en kultur

Jobben blir for deg å finne ut av hvem du er i disse møtene og ut fra det strekke deg mot hvem du vil være. Et grep som vil styrke denne prosessen er om hver enkelt arbeidsplass jobber med verdier for å bygge et vi og styrke den enkelte. Slik kan kulturen på arbeidsplassen bli det en lener seg mot i utfordrende oppgaver.

En slik verdibasert arbeidskultur vil da kunne prege den daglige kommunikasjonen med hverandre og ikke minst med barna og ungdommen. For eksempel kan en slik kultur være:

Når kommunikasjonen og møtene preges av en slik arbeidskultur, vil samtaler med barn og unge om alvorlige bekymringer bli lettere å gjennomføre – både fordi du er tryggere, og fordi dem du møter er vant til å bli møtt slik og derfor har fått øvd seg på å fortelle.

Hvordan kan Snakkemedbarn.no hjelpe deg i bevisstgjøringsprosessen?

Snakkemedbarn.no skal øke fagkunnskap, men primært gi handlingskompetanse hos alle som arbeider med barn og unge.

Her kan du ved å simulere samtaler oppleve barn og unge med ulike uttrykk og historier. Slik vil du på en ufarlig måte som simulering er, kunne kjenne etter hva det gjør med deg. Du kan velge mellom hva du vil spørre om, støtte fortellingen og lytte. Det er utfordrende, tankevekkende, uvant og veldig lærerikt.

Du kan simulere alene og sammen med andre. Når du gjør det sammen med kollegaer, kan drøfting og refleksjon rundt de ulike valgene og hvor valgene fører samtalen bidra til denne bevisstgjøringsprosessen. Denne måten å øve seg på kan bidra til bevisstgjøring om hvordan det er for deg, og samtidig være en læring om fremmende kommunikasjon. Slik finner du mer ut om hvem du er, og hva du trenger å øve spesielt på for å bli den du vil være.

Du har et ansvar

Ansatte i skoler og barnehager er pålagt å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten krever at du er oppmerksom på forhold som kan utløse opplysningsplikten – som krever at du melder ifra hvis du blir bekymret for et barn.

I filmen under ser du eksempler på voksne som tar ansvar, og hvordan SnakkeSIM tar opp det å involvere andre instanser. Samtale-coach Reidun Dybsland er barnevernspedagog og spesialkonsulent i RVTS Vest. De øvrige medvirkende er skuespillere:

Opplysningsplikt til barnevernet

Alle offentlig ansatte har opplysningsplikt til barnevernet. Denne plikten er todelt: Du skal på eget initiativ og uoppfordret informere barneverntjenesten når du er bekymret (omtales som «meldeplikt»), og du plikter å gi opplysninger når barneverntjenesten ber om det.

Ifølge barnevernloven §6-4 har alle yrkesutøvere plikt til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten.

Ulike yrkesutøvere har egne lover som regulerer deres arbeid. Ifølge barnevernloven og den lov som regulerer ditt arbeid, for eksempel helsepersonelloven, opplæringsloven og barnehageloven, har ansatte plikt til å melde fra. De som ikke reguleres av en særlov må dels forholde seg til barnevernloven 6-4 og dels til regler om taushetsplikt i forvaltningsloven §13-13e.

Helsepersonellovens §33 gir mer detaljerte regler for hvor og når du skal melde fra. For eksempel sies det uttrykkelig i loven at leder plikter å melde tilbake til melder om hvilke tiltak som er iverksatt.

Helse- og omsorgstjenesteloven §3-3a peker på det spesielle ansvaret den enkelte i kommunen har. Dette spesielle ansvaret understrekes også i spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven.

«Grunn til å tro»

Lovens formulering, «grunn til å tro», betyr at det ikke kreves sikker viten eller «bevis». Imidlertid bør du ha holdepunkter for bekymringen – du må ha mer enn en vag mistanke.

Er du i tvil om meldingsgrunnlaget, skal du søke råd hos din leder eller en erfaren kollega. Om du fremdeles er usikker, skal du kontakte kommunal barneverntjeneste, Statens barnehus, politi eller konsultasjonsteam og be om anonymisert konsultasjon. I konsultasjonen kan en drøfte og avklare hastegrad, hvem som skal informere barnets omsorgspersoner, og andre forhold i saken.

Opplysningsplikten til barnevernet er individuell. Er du bekymret, er du pålagt å varsle. Du fritas ikke fra plikten ved at andre instanser eller overordnet kjenner opplysningene.

Informasjon til omsorgspersonene

Dersom du har grunn til å tro at foresatte/barnets omsorgspersoner er de som utsetter barnet for vold eller overgrep, skal de ikke informeres. Du skal ta kontakt med barneverntjeneste eller politi direkte.

Normalt vil foresatte informeres, men det er spesielle situasjoner hvor det ikke vil være forsvarlig eller til barnets beste, jfr. helsepersonelloven §4, helse- og omsorgstjenesteloven §4-1 og tannhelsetjenesteloven §1-3a.

Å holde tilbake informasjon er viktig for å forebygge at barnet utsettes for represalier eller på annen måte settes i en farefull situasjon. Det vil også kunne forhindre at barneverntjenestens undersøkelser og eventuell politietterforskning hindres ved at barnet tvinges til ikke å fortelle eller ved at spor ødelegges eller fjernes.

I tilfeller der vold og overgrep er begått av personer utenfor den nærmeste familie og barnet lever i en ivaretakende og støttende familie, utløses ikke nødvendigvis opplysningsplikten. Det kan likevel være fornuftig at du informerer barneverntjenesten, dels for å koordinere hjelp til barnet og familien og dels for at barneverntjenesten skal få informasjon om personer som mistenkes for overgrep. Du bør som hovedregel avklare meldingen med foreldrene og eventuelt barnet.

Avvergeplikten

Å gi opplysninger til barneverntjenesten vil ikke alltid gi barnet tilstrekkelig og rask nok beskyttelse. Du må da vurdere hvorvidt du har avvergeplikt og dermed plikt til å varsle politiet.

Ifølge straffelovens §196 om avverge er enhver forpliktet til å «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått». Den generelle avvergeplikten innbefatter også deg som fagperson.

Eksempler på slike handlinger er voldtekt, incest og alvorlig og gjentatt mishandling eller overgrep i nære relasjoner. Hensynet til å verne liv og helse går foran taushetsplikten. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Avvergeplikten inntrer altså når du holder for sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil bli eller er begått. Dersom handlingen er begått, har du avvergeplikt bare når du regner det som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil gjentas eller hvis du ved å varsle, kan avverge en allerede inntrådt skade fra å forverre seg til en alvorlig skade.

Det finnes i tillegg en spesiell avvergeplikt som omhandler kjønnslemlestelse jfr. straffeloven §284 og §285.

Dokumentasjon

Det er viktig å snarest mulig etter samtalen(e) sette av tid til å dokumentere det som er kommet fram og på hvilken måte. Beskriv det du har sagt og hvordan og hva barnet så har fortalt. Dette gjøres ved å planlegge samtalen(e) på et tidspunkt som gir rom for etterarbeid. Det er viktig å være bevisst at foreldre eller omsorgspersoner, som hovedregel, vil ha innsyn i dette dokumentet.

Andre ressurser:

Å vise egne følelser

Det er vondt å ta innover seg barns erfaringer om vold og overgrep. Enda mer krevende kan det være når barnet forteller direkte til deg – og du som voksenperson skal ta imot. Vi vil kjenne på sterke følelser som avmakt, urettferdighet, sinne, avsky eller medlidenhet. Må vi skjule dette for barnet?

Barn tåler følelser

At den voksne blir beveget er ikke negativt. Det å være profesjonell betyr ikke at man ikke skal vise egne følelser. Steinansikt er ikke et ideal. Det oppleves støttende og bekreftende for barnet at den voksne viser følelser. Det betyr at den voksne bryr seg. Dersom det kommer tårer hos den voksne, så er det helt i orden.

Å vise følelser er ikke det samme som å bryte sammen

Barn trenger imidlertid ikke å se voksne bryte sammen. Det skal ikke være slik at barnet må trøste den voksne når det har kommet med sin historie. Da vil barnet angre på at hun/han har fortalt – og ser at den voksne ikke tåler historien. Barn gir ikke mer enn de voksne tåler å høre.

Eksempel på hvordan det går an å fortelle barnet om egne følelser: «Jeg gråter litt når jeg hører det du sier, men jeg trenger ikke trøst. Jeg setter stor pris på at du forteller dette til meg».

Vi kan også bli stressa når vi opplever at barnet ikke forteller, og kan ende opp med å «jage» barnet og overlesse det med spørsmål.

Se filmen under for eksempler på voksne som blir stressa, berørt, irritert og satt ut – og hvordan de kan hente seg inn igjen:

Når vi blir overrumplet av noe barn sier

Barn kan fortelle ting som gjør at voksne blir satt ut og overrumplet i øyeblikket. Kanskje forteller barn om noe forferdelig, skambelagt eller uvirkelig. Der og da er det vanskelig å gi en god respons. Husk at du alltid kan ta opp igjen tråden med barnet.

Voksne kan oppleve at barn kommer med uttalelser om vold eller overgrep i lekesituasjoner, under måltider, samlingsstund eller i andre situasjoner. Av og til kan det virke som om uttalelsene nærmest kommer «ut av det blå». I tillegg er det ikke sikkert barnet er emosjonelt preget når det kommer med uttalelser om vold og overgrep.

Vanlig å miste ord og bytte tema

Når uttalelser bryter med kontekst og forventing hos voksne – eller når uttalelser uroer den voksne – kan det skje at den voksne ikke evner å respondere på en god måte. Den voksne bortforklarer, ignorerer, irettesetter eller bytter tema.

Årsaker til at voksne ikke følger opp:

Det er ikke for sent

Det er helt naturlig å reagere når barn kommer med uttalelser som ryster. Det kan oppleves vanskelig å finne gode responser – i alle fall der og da. Det er derfor viktig å være klar over at toget ikke har gått. Det er alltid mulig å gå tilbake til barnet og ta opp tråden. Det kan være kort tid etter, neste dag eller etter en uke.

I neste møte sier du for eksempel:

«Jeg har tenkt sånn på det du sa om at gulroten lignet på onkels tiss. Det vil jeg gjerne at du forteller meg mer om.»

Her er det viktig ikke å spørre om barnet husker det det sa. Du husker for barnet.