Hvorfor forteller ikke barna?

Det er mange grunner til at barn ikke forteller om det vonde de opplever – for eksempel skam og skyldfølelse, lojalitet til voldsutøver og at de frykter konsekvensene ved å fortelle.

Barn kan hinte til at noe har skjedd, eller så viser de vanskene uten å bruke ord. Som voksne er det vårt ansvar å prøve å forstå det som ligger bak barnas atferd. Tristhet, likegyldighet, ensomhet eller sinne oppstår ofte av en grunn. Hvis barnet ikke får mulighet til å fortelle trygt, kan følelsen av at ingen forstår eller hjelper forsterkes. Slik får vi heller ikke stoppet vold eller overgrep.

Over halvparten forteller ikke

Over halvparten av ungdom utsatt for fysisk vold i hjemmet har ikke fortalt noen om dette. Kun 1 av 5 ungdom utsatt for vold og overgrep har snakket med hjelpeapparatet om det de har opplevd. Nesten 1 av 6 ungdommer fortalte at de ikke har noen de kan snakke med dersom de har et vanskelig problem som gjør dem trist (tall fra UEVO-studien fra 2019).

I samme studie sier 1 av 4 ungdommer at de ikke hadde behov for å fortelle. Nesten 90% av disse hadde opplevd mindre alvorlige voldshendelser, som for eksempel lugging, klyping eller klaps. Enkelte svarte at de følte skyld og at det var deres egen feil, eller var redde for at barneverntjenesten skulle involveres.

Når det gjelder seksuelle overgrep, har studier vist at det kan ta gjennomsnittlig mer enn 17 år før utsatte forteller om det de har opplevd. De som ikke hadde fortalt om overgrepene, hadde gjennomsnittlig flere symptomer på angst, posttraumatisk stress og alvorlig depresjon enn de som hadde fortalt noen om det de hadde opplevd. Dersom man er utsatt for overgrep fra et familiemedlem eller andre i en nær relasjon, er det større sjanse for at man ikke forteller (les mer i Psykologtidsskriftet.no).

Derfor holder barn på hemmeligheter

Forskning og erfaring viser at det er mange grunner til at barn holder på hemmeligheter om vold og overgrep:

Det som kan hindre barn i å fortelle, er tanker som «ingen vil tro meg», «alle har det sånn» eller «det må være noe galt med meg». Barn kan også mangle kunnskap om hva som er ulovlig for en voksen å gjøre mot et barn.

Mange utsatte barn er redde for hva som kan skje hvis de forteller. Derfor er det viktig at du er trygg og tydelig på hva som skjer med informasjonen du får, og prosessen fremover. Som voksen kan du ta ansvar, men samtidig være opptatt av det barnet er bekymret for. Barn forteller ofte kun litt om gangen for å teste hva som skjer.

Hva kan voksne gjøre?

Barn og unge trenger vår hjelp til å dele sine hemmeligheter. Voksne må våge å spørre og snakke om det som er vanskelig. De må trygge barna slik at de forstår at du er en voksen som de kan fortelle til. Dette kan du gjøre ved å anerkjenne at barnet er modig når det våger å snakke om det vonde. Det kan også være nyttig å vise til andre barns reaksjoner og opplevelser:

«Når barn blir veldig sinte, er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan har du det inni deg nå?»

Voksne må også fortelle barn at det ikke er deres skyld hvis de er blitt utsatt for vold eller overgrep. Det kan være lurt å forberede barnet, så det er klar for å bli fratatt skyld. Det kan du gjøre ved å gjenta og bekrefte det barnet selv sier. Du kan for eksempel si:

«Jeg hører du sier det er din skyld – at hvis du hadde gjort som mamma sa, hadde hun ikke slått deg. Jeg forstår at du tenker sånn, men loven sier noe annet. Loven sier at det aldri er barnets skyld når voksne slår dem. Det vet voksne.»

Ved å gjenta det barnet sier viser du at du har hørt, og barnet blir mer mottakelig for det du sier om skyld, kan nyttiggjøre seg informasjonen og kanskje tenke og føle annerledes om skyld.

Voksne som skal hjelpe barn må sette av tid til å snakke og utforske og skape trygghet for akkurat dette barnet — det kan ta tid før barnet er trygg nok til å fortelle. Som voksne må vi vise at vi tåler å høre deres verste hemmeligheter og at vi er til å stole på. Vi må være forberedt på at det kan være en prosess for barnet, og at vi legger opp til å ha mange samtaler.

Siden mange utsatte barn er redde for hva som kan skje hvis de forteller, er det viktig at du er trygg og tydelig på hva som skjer med informasjonen du får, og prosessen fremover. Det er viktig at du tar ansvar som voksen, men samtidig er opptatt av det barnet er bekymret for, og er klar over at barn ofte forteller kun litt om gangen for å teste hva som skjer.