Hvem er jeg i møte med barn – og hvem vil jeg være?

Hvordan er det for meg å snakke med et barn jeg er bekymret for om kan være utsatt for overgrep? Egne verdier, holdninger og følelser påvirker kommunikasjonen.

Barn og unge kan fortelle om hvordan de har det og hva de opplever, hvis bare vi voksne som møter dem spør og er tilgjengelige. Når det handler om bekymringer om vold og overgrep, handler det ikke bare om å spørre og være tilgjengelig, men også om hvordan vi spør og møter dem.

Oppdrager versus oppdager

Det er naturlig for oss voksne å oppdra og forklare. Dette gjør vi i et ønske om at barn skal forstå mer og få grunnlag for å ta gode valg, samt å skåne dem mest mulig for vanskelige situasjoner og erfaringer.

Når vi ser et barn har det vanskelig, kompenserer vi gjerne for den følelsen ved å avlede – «det går nok bra, skal du se» – vi sier og gjør noe positivt med barnet for å «ta bort» den ubehagelige følelsen. Dette gjør vi både for å glede barnet, men også fordi det kan være utfordrende for oss å se et barn ha det vanskelig.

I samtaler med barn om sensitive temaer er det viktig at vi legger til side denne forklarer- og oppdragerrollen, og går inn i oppdager- og utforskerrollen. Rollen som oppdager og utforsker kan være utfordrende, spesielt når oppgaven er å finne mer ut av den bekymringen du har for et barn eller en ungdom.

Kompetanse består av tre elementer

Vi kan forstå kompetanse ut fra tre elementer: kunnskap, verdier og menneskelige ferdigheter. Kompetanse er det vi gjør i arbeidet vårt. Når vi skal finne ut «hvem jeg er i møte med barn og unge jeg er bekymret for», kan en måte å finne ut av det på være å reflektere over ens verdier og menneskelige ferdigheter. Hvordan kan jeg lene meg til dem for at kunnskapen skal være nyttig i møte med sårbare barn og unge?

En måte å få til dette er å ha fokus på og bli seg bevisst hvilke verdier som er viktige for deg, og hvordan du kan bruke dine menneskelige ferdigheter for å utvise verdiene dine i møte med barn og unge.

Dette er en prosess en ikke alltid kan tenke seg til, men man må gjennomføre handlingen –  snakke med barnet eller ungdommen om den bekymringen du har. Først da vil du oppdage hvordan det er for deg og hvordan du blir, og om følelsene du har påvirker kommunikasjonen din. Du vil kunne oppdage hva det er som utfordrer deg og når du er på ditt beste.

Barnet som årsak fremfor en selv

Vi har en tendens til å legge til grunn barnets egenskaper og uttrykk som årsak til at vi ikke lykkes med disse viktige samtalene – at de er så stille eller urolige at det nesten er umulig å komme i dialog.

Det er ofte mer fruktbart å spørre seg hva det er ved en selv som gjør at dette blir vanskelig, og hva man selv trenger for at møtet med barnet skal gi de beste muligheter for at barnet kan fortelle sine opplevelser? Hva er det som skjer og hvordan er det for dem?

Et nyttig verdigrep her kan være å tenke om barnet at det ikke er vanskelig, men at det kan ha det vanskelig, og at en trygg og varm voksen kan gjøre en stor forskjell.

En start på dette arbeidet kan være å skille verdier, kunnskap og menneskelige ferdigheter fra hverandre og stille seg selv spørsmålene:

Verdier og holdninger – en kultur

Jobben blir for deg å finne ut av hvem du er i disse møtene og ut fra det strekke deg mot hvem du vil være. Et grep som vil styrke denne prosessen er om hver enkelt arbeidsplass jobber med verdier for å bygge et vi og styrke den enkelte. Slik kan kulturen på arbeidsplassen bli det en lener seg mot i utfordrende oppgaver.

En slik verdibasert arbeidskultur vil da kunne prege den daglige kommunikasjonen med hverandre og ikke minst med barna og ungdommen. For eksempel kan en slik kultur være:

Når kommunikasjonen og møtene preges av en slik arbeidskultur, vil samtaler med barn og unge om alvorlige bekymringer bli lettere å gjennomføre – både fordi du er tryggere, og fordi dem du møter er vant til å bli møtt slik og derfor har fått øvd seg på å fortelle.

Hvordan kan Snakke sammen hjelpe deg i bevisstgjøringsprosessen?

Snakke sammen skal øke fagkunnskap, men primært gi handlingskompetanse hos alle som arbeider med barn og unge.

Her kan du ved å simulere samtaler oppleve barn og unge med ulike uttrykk og historier. Slik vil du på en ufarlig måte som simulering er, kunne kjenne etter hva det gjør med deg. Du kan velge mellom hva du vil spørre om, støtte fortellingen og lytte. Det er utfordrende, tankevekkende, uvant og veldig lærerikt.

Du kan simulere alene og sammen med andre. Når du gjør det sammen med kollegaer, kan drøfting og refleksjon rundt de ulike valgene og hvor valgene fører samtalen bidra til denne bevisstgjøringsprosessen. Denne måten å øve seg på kan bidra til bevisstgjøring om hvordan det er for deg, og samtidig være en læring om fremmende kommunikasjon. Slik finner du mer ut om hvem du er, og hva du trenger å øve spesielt på for å bli den du vil være.