Du har et ansvar

Ansatte i skoler og barnehager er pålagt å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten krever at du er oppmerksom på forhold som kan utløse opplysningsplikten – som krever at du melder ifra hvis du blir bekymret for et barn.

I filmen under ser du eksempler på voksne som tar ansvar, og hvordan SnakkeSIM tar opp det å involvere andre instanser. Samtale-coach Reidun Dybsland er barnevernspedagog og spesialkonsulent i RVTS Vest. De øvrige medvirkende er skuespillere:

Opplysningsplikt til barnevernet

Alle offentlig ansatte har opplysningsplikt til barnevernet. Denne plikten er todelt: Du skal på eget initiativ og uoppfordret informere barneverntjenesten når du er bekymret (omtales som «meldeplikt»), og du plikter å gi opplysninger når barneverntjenesten ber om det.

Ifølge barnevernloven §6-4 har alle yrkesutøvere plikt til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten.

Ulike yrkesutøvere har egne lover som regulerer deres arbeid. Ifølge barnevernloven og den lov som regulerer ditt arbeid, for eksempel helsepersonelloven, opplæringsloven og barnehageloven, har ansatte plikt til å melde fra. De som ikke reguleres av en særlov må dels forholde seg til barnevernloven 6-4 og dels til regler om taushetsplikt i forvaltningsloven §13-13e.

Helsepersonellovens §33 gir mer detaljerte regler for hvor og når du skal melde fra. For eksempel sies det uttrykkelig i loven at leder plikter å melde tilbake til melder om hvilke tiltak som er iverksatt.

Helse- og omsorgstjenesteloven §3-3a peker på det spesielle ansvaret den enkelte i kommunen har. Dette spesielle ansvaret understrekes også i spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven.

«Grunn til å tro»

Lovens formulering, «grunn til å tro», betyr at det ikke kreves sikker viten eller «bevis». Imidlertid bør du ha holdepunkter for bekymringen – du må ha mer enn en vag mistanke.

Er du i tvil om meldingsgrunnlaget, skal du søke råd hos din leder eller en erfaren kollega. Om du fremdeles er usikker, skal du kontakte kommunal barneverntjeneste, Statens barnehus, politi eller konsultasjonsteam og be om anonymisert konsultasjon. I konsultasjonen kan en drøfte og avklare hastegrad, hvem som skal informere barnets omsorgspersoner, og andre forhold i saken.

Opplysningsplikten til barnevernet er individuell. Er du bekymret, er du pålagt å varsle. Du fritas ikke fra plikten ved at andre instanser eller overordnet kjenner opplysningene.

Informasjon til omsorgspersonene

Dersom du har grunn til å tro at foresatte/barnets omsorgspersoner er de som utsetter barnet for vold eller overgrep, skal de ikke informeres. Du skal ta kontakt med barneverntjeneste eller politi direkte.

Normalt vil foresatte informeres, men det er spesielle situasjoner hvor det ikke vil være forsvarlig eller til barnets beste, jfr. helsepersonelloven §4, helse- og omsorgstjenesteloven §4-1 og tannhelsetjenesteloven §1-3a.

Å holde tilbake informasjon er viktig for å forebygge at barnet utsettes for represalier eller på annen måte settes i en farefull situasjon. Det vil også kunne forhindre at barneverntjenestens undersøkelser og eventuell politietterforskning hindres ved at barnet tvinges til ikke å fortelle eller ved at spor ødelegges eller fjernes.

I tilfeller der vold og overgrep er begått av personer utenfor den nærmeste familie og barnet lever i en ivaretakende og støttende familie, utløses ikke nødvendigvis opplysningsplikten. Det kan likevel være fornuftig at du informerer barneverntjenesten, dels for å koordinere hjelp til barnet og familien og dels for at barneverntjenesten skal få informasjon om personer som mistenkes for overgrep. Du bør som hovedregel avklare meldingen med foreldrene og eventuelt barnet.

Avvergeplikten

Å gi opplysninger til barneverntjenesten vil ikke alltid gi barnet tilstrekkelig og rask nok beskyttelse. Du må da vurdere hvorvidt du har avvergeplikt og dermed plikt til å varsle politiet.

Ifølge straffelovens §196 om avverge er enhver forpliktet til å «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått». Den generelle avvergeplikten innbefatter også deg som fagperson.

Eksempler på slike handlinger er voldtekt, incest og alvorlig og gjentatt mishandling eller overgrep i nære relasjoner. Hensynet til å verne liv og helse går foran taushetsplikten. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Avvergeplikten inntrer altså når du holder for sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil bli eller er begått. Dersom handlingen er begått, har du avvergeplikt bare når du regner det som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil gjentas eller hvis du ved å varsle, kan avverge en allerede inntrådt skade fra å forverre seg til en alvorlig skade.

Det finnes i tillegg en spesiell avvergeplikt som omhandler kjønnslemlestelse jfr. straffeloven §284 og §285.

Dokumentasjon

Det er viktig å snarest mulig etter samtalen(e) sette av tid til å dokumentere det som er kommet fram og på hvilken måte. Beskriv det du har sagt og hvordan og hva barnet så har fortalt. Dette gjøres ved å planlegge samtalen(e) på et tidspunkt som gir rom for etterarbeid. Det er viktig å være bevisst at foreldre eller omsorgspersoner, som hovedregel, vil ha innsyn i dette dokumentet.

Andre ressurser: