De viktige samtalene

Samtaler med barn man er bekymret for er noe annet enn vanlig hverdagsprat. Slike samtaler krever ofte mer mot og at man har øvd i forkant. Disse viktige samtalene er hele grunnlaget for Snakke sammen, hvor vi skal hjelpe deg å bli en trygg voksen som barnet kan ha tillit og fortelle til.

Det kan være lurt å forberede seg til slike samtaler, både praktisk: Hvor kan vi sitte uforstyrret, hvordan skal man starte samtalen? – men også følelsesmessig: Hvordan beholder jeg roen? Hva sier jeg dersom jeg reagerer følelsesmessig under samtalen? Les mer om hvordan du forbereder deg.

Andre ganger kan barn komme med spontane utsagn som gjør en bekymret, kanskje i en gruppe­setting eller i forbifarten. Da er det ekstra viktig å ha øvd på sensitive temaer, så man ikke blir vippet av pinnen selv om et bekymringsfullt utsagn kommer i en form eller på et tidspunkt man ikke forventet det.

Avdekkende samtaler med barn mangler

Barnevoldsutvalget (NOU 2017:12) har uttalt at det offentlige ikke avdekker vold og overgrep i like stor grad som ønskelig. De fant at samtaler med barn manglet eller hadde for lav kvalitet, og at det manglet forståelse for symptomer og atferdsuttrykk som bør tolkes som bekymringstegn. Oppsummert sier utvalget at mange kunne sett og gjort noe tidligere for å avdekke vold eller overgrep.

Barn og unge med overgrepserfaringer kan vise signaler på mange ulike måter. Det kan være seksualisert språk og atferd, aggressiv atferd eller passivitet og tilbaketrekning. Barn trenger voksne som tør å nøste i ledetrådene barn legger ut til personer de har tillit til. Les mer om hva vold gjør med barn.

Hva kan hindre oss i å snakke med barn?

For å overkomme hindre man har for å snakke med barn om sensitive temaer, kan første steg være å bli bevisst hindrene, hos barnet og i en selv.

Hindre hos den voksne:

Hindre hos barnet:

Barn trenger støtte fremfor korreksjon

Barn utsatt for – eller vitne til – vold i familien, vil ofte være konstant aktiverte og engstelige. De har lav tillit til andre, er på vakt for trusler og forventer skade. Når barn er konstant aktiverte og i en spenningstilstand, kan det være lett at de misforstår andres atferd som truende.

Et eksempel kan være en gutt som er aggressiv mot klassekamerater, dytter og slår andre. En lærer kan forsøke å irettesette og korrigere guttens atferd, uten hell. Etter hvert kommer det frem at gutten og hans mor har opplevd grov vold fra stefar. Da kan læreren forstå hvorfor gutten var så utagerende og voldsom mot medelever.

Se bak atferden

Hadde læreren sett på atferden som smerteuttrykk for traumene gutten opplevde på hjemmebane, ville det gjort noe med hvordan læreren kunne møtt ham. For eksempel kunne han sagt:

«Når barn blir så sinte som du ble nå, er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan er det å være deg?»

Det barnet trenger, er hjelp til å roe ned – ikke reaksjoner fra voksne som får angsten til å øke enda mer. Disse barna trenger at vi tenker stressreduksjon framfor atferdskorreksjon. Dersom barna forstår at vi ikke ser dem som «vanskelige barn», men barn som har det vanskelig, kan det bli lettere for dem å fortelle om hvordan de har det.