Å vise egne følelser

Det er vondt å ta innover seg barns erfaringer om vold og overgrep. Enda mer krevende kan det være når barnet forteller direkte til deg – og du som voksenperson skal ta imot. Vi vil kjenne på sterke følelser som avmakt, urettferdighet, sinne, avsky eller medlidenhet. Må vi skjule dette for barnet?

Barn tåler følelser

At den voksne blir beveget er ikke negativt. Det å være profesjonell betyr ikke at man ikke skal vise egne følelser. Steinansikt er ikke et ideal. Det oppleves støttende og bekreftende for barnet at den voksne viser følelser. Det betyr at den voksne bryr seg. Dersom det kommer tårer hos den voksne, så er det helt i orden.

Å vise følelser er ikke det samme som å bryte sammen

Barn trenger imidlertid ikke å se voksne bryte sammen. Det skal ikke være slik at barnet må trøste den voksne når det har kommet med sin historie. Da vil barnet angre på at hun/han har fortalt – og ser at den voksne ikke tåler historien. Barn gir ikke mer enn de voksne tåler å høre.

Eksempel på hvordan det går an å fortelle barnet om egne følelser: «Jeg gråter litt når jeg hører det du sier, men jeg trenger ikke trøst. Jeg setter stor pris på at du forteller dette til meg».

Vi kan også bli stressa når vi opplever at barnet ikke forteller, og kan ende opp med å «jage» barnet og overlesse det med spørsmål.

Se filmen under for eksempler på voksne som blir stressa, berørt, irritert og satt ut – og hvordan de kan hente seg inn igjen: